Valg

Et sted i Oslo
Kveld

En reporter intervjuer Audun Lysbakken

Reporter: Ja, dere har jo ikke gjort det så bra i valget foreløpig?

Audun Lysbakken: Ja, vi er ganske skuffet. Det er tydelig at vi ikke har nådd fram med budskapet vårt. Vi mente jo at klima var det viktigste å fokusere på i denne valgkampen, og det er noe vi tydeligvis ikke har klart å nå fram med.

Litt senere.
Samme sted.

En reporter intervjuer Kristin Halvorsen.

Reporter: Ja, hva syns dere om resulatet? Dette gikk ikke så bra?

Kristin Halvorsen: Ja, vi er ganske skuffet. Det er tydelig at vi ikke har nådd fram med budskapet vårt. Vi mente jo at klima var det viktigste å fokusere på i denne valgkampen, og det er noe vi tydeligvis ikke har klart å nå fram med.

Reporter: Det er jo mange som har ment at dette valget ville bli en folkeavstamning over SV som regjeringsparti. Syns dere dette sier noe om SV i regjering?

Kristin Halvorsen: Det er jo tydelig at vi ikke har fått fram de sakene vi mente var viktigst. Vi ville jo fokusere på klimaspørsmål og det er noe vi har mislyktes med.

Reporter: ja, men tror du dette sier noe om hvordan SV har klart seg som regjeringsparti?

Kristin Halvorsen: Neeeei, men det er tydelig at vi ikke har fått fram de sakene vi har ønsket. Vi ville jo fokusere på klimaspørsmål og det er noe vi har mislyktes med.

Litt senere.
Samme sted.

Kristin Halvorsen holder tale for valgvaken

Kjære alle sammen. Først vil jeg takke alle dere som sitter her i dag. Klimasaken var det viktigste for oss, og det budskapet har vi tydeligvis mislyktes i å formidle (...)

Ja. De har lite mye ikke sittet og planlagt hva de skal si da. Hadde kanskje vært en ide å finne på mer enn en setning lizzm.

Å stemme eller ikke stemme

Det er mange som innprenter veldig instendig hvor viktig det er å stemme nå som det snart er valg. Men hvorfor det, egentlig? Hvorfor er det så viktig at alle stemmer?

Mirakel kom for eksempel med den anmodningen for noen dager siden. I følge henne selv skriver hun ikke så mye om nyheter, politikk og kriger. Likevel har hun denne boblingen inni seg: Det er viktig viktig viktig å stemme. Hvor har hun den fra? Hva får oss til å tenke at det er så utrolig viktig å stemme?

Jeg tror den synkende valgdeltakelsen er et direkte resultat av det valgsystemet vi har i dag. Vi oppfordres til å bry oss så lite om politikk som overhodet mulig ellers i året. Politikk er noe politikerne skal ta seg av, vi skal helst ikke følge med på det som foregår, vi skal ikke protestere på vedtak, vi skal helst ikke bry oss. Skulle vi mot formodning engasjere oss i en enkeltsak, er det som regel noen som får en ubehagelig overraskelse. Enten det er politikerne som ikke fikk presset gjennom vedtaket så glatt som de ønsket seg, de sleipe forretningsmennene som møtte uønsket motstand, eller folket, som oppdaget at det de mente ikke betydde noe.

Det meste som skjer av viktig politikk skjer nemlig ellers i året. Selvsagt kan man innvende at det har noe å si hvem som har flertall på Stortinget og i bystyrene; det handler om ideologi, om hvilke prinsipper man tar avgjørelser etter. Vil vi at de viktigste velferdsordninger skal være under sosial kontroll, eller vil vi at private skal eie det og styre det som de vil? Men går du systemet nærmere etter i sømmene, ser du snart at partiene er ikke så forskjellige som de vil ha det til. Arbeiderpartiet for eksempel, som regner seg som det gode, trygge, norske, sosialdemokratiske partiet, har stått i spissen for de kraftigste og mest drastiske liberaliseringsprosjektene etter krigen. Arbeiderpartiet er dessuten ett av kun to norske parti som helhjertet ønsker at Norge skal inn i liberaliseringsprosjektet EU. SV, som for noen kanskje oppleves som ekstreme venstesidefolk, og for mange andre regnes som det trygge venstesidepartiet, er nå et statsbærende regjeringsparti som støtter Norges krigstokt i fremmede land.

Det meste som skjer av viktig politikk skjer nemlig uavhengig av valget. Partiene stemmes inn på et program, men gjør noe helt annet når de kommer i posisjoner. Derfor ser jeg på synkende valgdeltakelse som symptomatisk for det samfunnet vi har i dag. Selv om alle kanskje ikke tenker rett ut at de skal la være å stemme fordi det ikke utgjør en forskjell, tror jeg det er systemet som har skapt sofasitterne. Når folk flest oppfordres til å ikke engasjere seg i politikk til hverdags, gjør det at mange mener politikk er noe kjedelig som ikke angår dem. Når velgerne føler seg lurt og sviktet av det partiet de stemte på, slutter de til slutt å stemme.

Sannheten er jo at politikk ikke er noe du kan være uinteressert i. Det angår alle aspekter ved livet ditt. Det avgjør hvordan du bor. Har du råd til å eie ditt eget hus eller leier du? Bor du stort og fint eller i et bøttekott? Det avgjør om du har jobb eller skoleplass å gå til, og hva slags jobb eller skole det er. Det avgjør hva slags lønn du får, og hvor mye penger du har igjen etter at du har betalt alle utgiftene. Det avgjør hvordan du kommer deg dit du skal, hvor mye det koster og hvilken standard du reiser med. Er du kvinne og hjemmeværende mor, kan det være fordi du ikke får barnehageplass, fordi du ikke får jobb, fordi samfunnet mener kvinners plass er i hjemmet, eller fordi du får kontantstøtte som gjør det enklere å være hjemme enn å jobbe og lete etter barnehageplass. Er du student, er det fordi det er tilrettelagt slik at det er mulig for mange å studere. Økonomien din avgjøres av politiske vedtak om stipendordninger og lån. Indirekte påvirker det hvilket liv du har og hvilke venner du har gjennom å påvirke hvilke aktiviteter du fyller dagen med: indrettsanlegg, fritidsklubber, kino, studentsamfunn, bibliotek, svømmehaller, treningsstudio, skogsanlegg, kafeer, butikker, utesteder. Alt påvirkes av politikken, fordi politikken handler om å sammen forme den typen samfunn vi vil leve i.

Det tragiske er selvsagt at når vi vanlige folk har gjort den lille jobben vi får; å stemme, så skal vi ikke lenger ha noe innflytelse på utformingen av alle disse tingene. Vi skal leve våre liv i lykkelig uvitenhet om hva som foregår i de viktige styrene. Annehvert år får vi altså delta i demokratiet i ca. 7 minutter. Da får vi nemlig lov til å stemme på et parti i håp om at akkurat dette partiet vil gjøre det vi ønsker i alle saker som angår oss. Siden vi aldri faktisk deltar på bystyremøter, fordi de er lange og ekstremt tørre, og kun en brøkdel av sakene refereres i avisene i lange og ekstremt tørre artikler, vet vi som regel ikke om partiet vi stemte på gjorde som vi ville i alle sakene. Valgene er en ting, men det er det som foregår mellom valgene som teller. Og der har vi så godt som ingenting vi skulle sagt.

Men tilbake til hovedpoenget: Bør vi stemme? Nja. Jeg liker ikke systemet som bestemmer at vår eneste deltakelse i demokratiet er annenhvert år. Ved å stemme ved valg gir vi legitimitet til organene som bestemmer på vegne av oss. Vi godkjenner systemet. Det er en god grunn til å la være å stemme. Hvis mange nok lot være å stemme, ville de sannsynligvis blitt pent nødt til å lage et nytt system hvor folk fikk delta mer aktivt i utformingen av politikken.

På den annen side fins det jo noen partier som er verre enn andre. Noen (Frp) som ønsker å avskaffe fagforeninger og tariffavtaler, slik at arbeidplasser kan tilby så lav lønn og så dårligere arbeidskår de bare ønsker. Som vil gjøre deg til kunde heller enn samfunnsborger ved å privatisere alle velferdsgoder. Det kan jo være fristende å stemme bare for å forsikre seg om at disse ikke får mange representanter i organene.

Men en ting kan jeg iallefall si med stor sikkerhet: Ikke stem bare for å stemme. Ikke stem BARE for å gi legitimitet til et surt og råttent system, fordi alle kanaler innprenter deg at det er viktig at du stemmer. Ikke stem hvis du ikke kjenner partiet du vil stemme på godt. Ikke stem bare basert på en løpeseddel med fem punkter du er enig i. Du må lese partiprogrammet. For så lenge det ikke er åpnet for at vi kan påvirke politikken mellom valgene, må du være jævlig sikker på at partiet som skal representere deg virkelig representerer deg. På så mange måter som mulig.

For å si det sånn: Hitler kunne laget en løpesddel der det sto "Arbeid til alle!" Du vil jo gjerne vite hva slags land partiet ønsker å lage før du stemmer på det.

Sterke personligheter

"Jeg ser jo at det er mange sterke personligheter i denne klassen -" sa en av lærerne på ungdomsskolen min helt i starten av åttende klasse. Det har av en eller annen grunn brent seg fast i minnet mitt for alltid. Sterke personligheter? Mange, men ikke alle? Hvem var de sterke personlighetene? Instinktivt skjønte jeg at han ikke mente meg. Jeg gikk bare i åttende, kjente nesten ingen på skolen enda, og var stille og litt sjenert. Han mente nok de brautende guttene fra noen av de andre skolene, som ikke fulgte med i timen, som alltid protesterte på det læreren sa, og lagde show med rampestreker i friminuttene. De som gjorde mest ut av seg. Men hvordan kunne læreren vite at jeg ikke var en sterk personlighet, basert på det lille han så av meg i klasserommet? Og hvis jeg ikke var en sterk personlighet, hva var jeg da? Svak?

Hva er egentlig en sterk personlighet? En som har så mye personlighet, så mange meninger, så mye energi at det flyter over i klasserommet? For man kan jo tross alt ha mye energi, sterke meninger og en stor personlighet selv om det ikke vises i løpet av noen få første dager på ungdomsskolen? Handler en sterk personlighet om å overkjøre andre? Er det det som gjør den sterk? Mens meninger og energi sånn privat heller bare er "personlighet"?

Når man snakker om sterke personligheter i bøker, er det ofte nok at karakteren har litt dybde. At den er en utviklet karakter og ikke en statist. Men selv om vi kanskje virket som statister i klasserommet, var vi jo fullt utviklede karakterer alle vi andre også. Med gode sider og dårlige sider, og sterke interesser og sterk avsky for andre aktiviteter. En annen ting som kjennetegner sterke personligheter er gjerne mental styrke. Å holde ut mentale påkjenninger. Å holde ut sorgen av å miste noen, å holde hodet kaldt i krevende situasjoner. Å orke å gjøre noe og fortsette med det selv om det er tungt og vanskelig.

Alt dette ligger i uttrykket en sterk personlighet. Motsetningen er en svak personlighet. Hva er det? Jo, en flat karakter i en bok. Som ikke egentlig er en person, men legemliggjørelsen av et bestemt karaktertrekk, og gjerne et dårlig et. En feiging, en tyster, en sviker, en hjelpeløs. Svake personligheter er en grå masse som fungerer som bakgrunn for den sterke personlighetenes utfoldelse. Svake personligheter knekker under press, og har ingen interesser, ingen meninger, ingen personlighet.

Jeg syns det er ille av læreren å gi alle de gode karaktertrekkene til de elevene som var høyrøstet og glade i å krangle. Hvordan kunne han vite hvor mangfoldige interesser de hadde? Eller hvor sterke de var i motgang? Og det var veldig dårlig å indirekte stemple oss andre som svake.

Egentlig misliker jeg uttrykket i utgangspunktet. For at det skal eksistere sterke personligheter, må det nødvendigvis eksistere noe annet. Enten svake personligheter, eller i det minste mindre sterke. Og hvem har rett til å stemple noen som mindre sterke personligheter enn andre? Vi er alle mennesker, med masse tanker inne i hodet. Med interesser, meninger, ønsker og håp. Vi er alle snille og slemme, smarte og dumme. Møter vi motgang takler vi det og de aller fleste av oss kommer oss gjennom det. Å være en sterk personlighet er å være menneske, ikke å være høyrøstet.

Stopp pressen!

Flere ulike publikasjoner har i det siste meldt at "jenter liker rosa". Et raskt søk på google viser at nyheten har spredt seg fra helt fra forskning.no til KK (Var det ikke Kar og Kuk det sto for, Drusilla?), og ulike blogger. Dette er nå vitenskapelig bevist, og forskerne som gjennomførte dette banebrytende eksperimentet mener dette kommer av evolusjonen. Menn har visstnok lært seg å like mørke farger som blått best fordi de som jegere trenger å oppdage noe mørkt de kan skyte på (ja faktisk!). Mens kvinner liker rosa fordi det assosieres med sunne ansikter og moden frukt.

Jeg syns det er fantastisk at forskere hjelper oss å finne ut slike viktige sider ved oss selv, og viser oss hvordan vi passer inn i den lange historien bak oss. Jeg blir helt glad av å lese sånt. Problemet er bare at jeg selv ikke liker rosa. Hjelp! Hva sier det om meg? Jeg trodde jo jeg var kvinne da, men nå er jeg joggu ikke sikker lenger. Jeg har faktisk aldri likt rosa særlig godt, og når jeg tenker meg om tror jeg ikke de fleste kvinner jeg kjenner gjør det heller. Ikke bare det, jeg tror ikke jeg kjente så mange små jenter som likte rosa da jeg var liten heller. Men jeg har en vag fornemmelse av at det var flere som likte rosa da de var små enn når de ble større. Ikke minst tror jeg det er flere små jenter som liker rosa nå enn det var da jeg var liten. Hmmmmmmm...

Jeg syns jo det er så fint at forskere dedikerer tiden sin til å hjelpe oss å forstå den store kløften som fins mellom de to kjønnene, og bruker sin dyrebare tid på å forklare alle forskjeller i våre preferanser og vår adferd biologisk. Derfor skal jeg her gjøre mitt beste for å bøte på denne bristen i teorien som jeg med min bare eksistens har skapt ved å faktisk like blått bedre enn rosa:

- Kanskje har en merkelig mutasjon ført til at jeg har fått gener fra ikke bare mine formødre men også mine forfedre!

- Kanskje er jeg en mann innestengt i en kvinnekropp? Ja, jeg har altså alle attributter som kan forlede en til å tro jeg er kvinne, men siden det viktigste ved kjønnet tross alt er rollen og ikke kjønnsorgan, er jeg kanskje mest mann. Problemet med en slik teori er selvsagt at det i fremtiden kan bli vanskeligere å slå fast kjønnet på barnet. Man kan ikke lenger se på kjønnsorgan, men må vente til barnet har blitt stort nok til å utvikle en personlighet før man kan slå fast hvilket kjønn barnet har.

- Kanskje er jeg preget av tiden jeg ble født i, venner jeg hadde, og hva slags klær foreldrene mine kjøpte til meg? Nææææ, det antyder jo at vi formes av samfunnet, og det kan jo like gjerne bety at de som deltok i undersøkelsen valgte rosa av samme grunn.

- Kanskje akkurat min slektslinje bakover gjorde det på en annen måte enn det som var vanlig. Kanskje mine formødre var amasoner som skjøt på alt det mørke de fikk øye på, mens det var forfedrene mine som passet på at ungene hadde en sunn ansiktsfarge og plukket rosa bær. Da burde selvsagt min far og bror likt rosa, noe jeg ikke har merket noe til enda, men kanskje er det et slags latent behov hos dem som de ikke tør å snakke høyt om.

- Kanskje kommer mine tusentippoldeforeldre fra et sted der bærene var blå og kjøttmaten var rosa?

Macarena - en avsløring

Denne posten kan bli vond å lese for noen av dere. Den kommer nemlig til å rippe opp i en tid i livet som for noen kanskje assosieres med gode minner, og for andre kanskje dårlige. Men felles for alle er at dere ikke kommer til å se på macarena på samme måten etterpå.

Lotten har tidligere skrevet en fantastisk post om nittitallsmusikken. En nostalgisk reise gjennom et tiår hvor kvinnemusikerne var nettopp musikere, og ikke sexobjekter, en naturlig utvikling hvor kvinnene i større og større grad ble betraktet som individer og ikke pornostjerner. En bedring fra 50-tallets pinupdamer, altså. Enter 2000-tallet, og vi kjenner alle historien etter det. Det begynte allerede på slutten av 90-tallet med Britney Spears, Christina Aguilera, Jennifer Lopez osv. Kvinner som selv om de i begynnelsen kanskje hadde mer klær enn på slutten, vant terreng like mye på grunn av at de spilte på sex, som musikken de sang (og ikke hadde skrevet selv).

Dette vet vi alle, vi var der. Det kanskje ikke alle vet, er at det hele begynte med Macarena. Det var sommeren 1996. Opp på skjermen og inn i radioen snek det seg to dresskledte gamle gråhåra menn, og mange slanke, unge jenter med korte shortser og topper, som svingte hoftene suggerende til macarenadansen. Harmløst? Kanskje. Men det var begynnelsen på noe større og verre. Ute i verden hadde onde krefter vært i bevegelse i årevis, og pornoens kvinnesyn var på vei ut i mainstreamen. Kvinner skulle slutte å være mennesker, og begynne å være objekter. Hva om vi hadde visst det, sommeren 1996 der vi lykkelig svingte oss til den så tilsynelatende harmløse sangen?

Det var nemlig da det begynte. Den samme uka kom de på topp 20-lista, Macarena, og Gina G.'s "Just a little bit". To måneder senere kom Spice Girls' "wannabe". Overgangen var kanskje glidende, men det første og tydeligste tegnet på det som skulle skje var da Macarena entret listene i begynnelsen av juni 1996. Macarena i sangen, som opprinnelig ble kalt Magdalena, var en ung jente som hadde en svakhet for menn i uniform og reagerte på sin kjærestes utkalling til hæren med å ligge med hans to beste venner. Hun hadde også en forkjærlighet for shopping og festing. Og er ikke dette det bildet på frihet vi kvinner har blitt prestentert for siden? At shopping, og å gjøre oss pene er den høyeste lykken vi kan møte (kanskje bortsett fra å bli mor). Samtidig som vi skal være ekstremt seksuelt tilgjengelige og glupske, noe som skal vises tydelig i måten vi kler oss. Vi må selvsagt finne oss i horestempelet da, for det er jo galt uansett hva vi gjør.

Men dette er historie nå. Vi kan trøste oss med at de ti årene som gjerne utgjør et tiår nå snart er over. Og siden 2000-tallets kvinnefientlige bilde startet i 1996, er det grunn til å tro at vi så smått er i gang med det som vil bli 2010-tallets store musikalske trend. Og hva er det? Jeg vet ikke, men kanskje blir det pop-rock og indie (eller det er vel emo som er det store moteordet) a la The Killers og My Chemical Romance. Kanskje, kanskje.

Kvinner i Norge i dag

Jeg havnet i en diskusjon. Min motstander var en voksen mann som hadde forlest seg på Hege Storhaug. Han mente hun var så god til å dokumentere påstandene sine.

Han sa at innvandrere er så fæle fordi de behandler kvinner så dårlig.

Jeg sa at mange norske menn også behandler kvinner dårlig.

Han sa at en muslimsk imam hadde sagt at kvinner bare kan regne med å bli voldtatt fordi de ikke er jomfuer og derfor fritt vilt, og at de dessuten er billige og kler seg for dristig og ikke kan vente seg annet.

Jeg sa at 48 prosent av norske menn mener at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig for overgrepet dersom hun flørter åpenlyst i forkant. At hver femte mann sier at en kvinne som er kjent for å ha flere partnere er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. At 28 prosent mener en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet.

Han sa at det trodde han ikke på.

Jeg sa at dette var basert på en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup der et landsrepresentativt utvalg av 500 menn i alderen 18-60 år har deltatt.

Han mumlet at det kom vel an på hvilke spørsmål de fikk.

Så hisset han seg opp. Ropte ut om hvor tåpelig det var å klage på kvinners situasjon i Norge i dag. At i muslimske land måtte de dekke seg fra topp til tå og ikke fikk lov til å forlate huset uten å eskorteres.

Jeg spurte hvor friheten ligger i å skulle vise så mye hud som mulig. Hvor mye bedre det er å prøve å leve opp til et sexsymbol som forbilde. Jeg fortalte om push-up BH og stringtruser, øyebrynnapping, sminke og utallige kremer for hver lille centimeter av kvinnekroppen, og fortalte at INGEN tør å gå på byen i singlet uten å ha barbert seg under armene.

Han sa det var latterlig. At ingen tvinger oss til å barbere oss under armene.

Men hvorfor tør ingen, selv ikke de mest bevisste feministene å la være?

Jeg fortalte at anoreksi i dag er den vanligste dødsårsak blant unge jenter. At unge jenter sulter sine friske kropper til døde fordi de er så ulykkelige over å ikke nå opp til et konstruert skjønnhetsideal. Fra nett leste jeg: det anslås at hele fem prosent av kvinner mellom 15 og 35 år lider av spiseforstyrrelser. Fagfolk regner med at nærmere 120 000 nordmenn i dag er rammet. Mørketallene er store, men 90 % av dem som søker hjelp, er kvinner.

Hva så? spurte han

Jeg ble litt satt ut. Mente han virkelig dette? Skjønnhetstyrraniet er også en måte å torturere, plage og undertrykke kvinner på, sa jeg. Både fysisk og psykisk. Det holder selvtilliten lav, gjør oss til smalere mennesker (all skjønnheten tar tid vi kunne brukt til fornuftige ting), gjør oss svakere, og enklere. Som Naomi Wolf sier: det har blitt en "samfunns-messig nødvendighet å gjøre kvinnekroppen til det fengsel hjemmene ikke lenger var."

Men i de muslimske landene får ikke kvinnene jobbe engang! ropte han.

80 % av de som jobber deltid i Norge i dag er kvinner, sa jeg. Blant par som har barn, er det stort sett alltid mannen som fortsetter å jobbe heltid, mens kvinnen reduserer arbeidstiden sin for å få tid til husarbeid og barn. 80 % av de som jobber ufrivillig deltid er også kvinner. Kun 5 % av landets fedre jobber deltid, mens hele 41 % av landets mødre gjør det.

Ja, hvis de så gjerne vil jobbe fulltid bør de vel nekte å ta deltidsstillinger da, sa han. Dessuten burde LO komme på banen.

Mhm...sa jeg.

Du kan ikke nekte for at det er verre i muslimske land da! utbrøt han. Der dreper de jo damene sine om de vil skille seg og sånt.

Ja, det hender jo rimelig ofte du hører om etnisk norske menn som slår eller dreper eksene eller kjærestene sine i Norge også, sa jeg. Du kan knapt bla opp i en avis uten å lese om en kvinne det har skjedd noe grusomt med. Og gjerningsmannen er nesten alltid en mann hun kjente fra før. Det er jo tydelig at ikke kjønnene står likt når menn føler de har rett til å overfalle og angripe kvinner.

Ja men dette er jo unntaket, snarere enn regelen, sa han. Hvor mange skilsmisser er det ikke i Norge hvert år? Og kanskje én prosent av disse ender med drap? I muslimske land, der er det omvendt, der er det en æressak å drepe dama om hun vil skille seg.

27% av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold, sa jeg. Det er knapt en liten prosent. 9,3% har opplevd potensielt livstruende vold fra partner. Av kvinner som har vært gravide, oppgir 4% å ha opplevd vold og trusler i ett eller flere svangerskap. 45% av alle kvinner bekrefter å ha vært utsatt for vold fra en annen person enn partner, etter fylte 15 år. Seksuelt truende oppførsel oppgis som den vanligste formen for vold.

Jeg rakk ikke å fortsette høytlesingen: Jeg orker ikke all denne statestikken din! utbrøt han.

Jeg trodde du likte statistikk jeg? spurte jeg. Du snakker jo hele tiden om Storhaugs dokumenterte påstander. Jeg kunne nemlig fortsatt: I 2002 tok 43 104 personer kontakt med landets krisesentre. Hvert år må 2 500 kvinner overnatte på et av landets krisesentre på grunn av mishandling.

Han begynte å bli lei nå.

Jeg fikk avrunde.

Poenget? Kvinneundertrykking er et globalt problem, ikke noe som begrenser seg til enkelte grupper eller land. Kvinneundertrykkingen kan ta forskjellig form i ulike samfunn, og være mer åpenbar noen steder. Men undertrykkingen er en del av et globalt system som baserer seg på kvinners gratisarbeid. Som anser kvinner som mindre verdt enn menn, som regner kvinner som menns eiendom. Som ikke vil la kvinner bestemme over sin egen kropp. Du finner det i skjønnhetsindustrien, du finner det i pornoen, du finner det abortspørsmål og voldtekssaker. Du finner det i arbeidsmarkedsstrukturene. Du finner det overalt.

Lånekassa

26 i telefonkø? Kødder du?

Atas hule har herved bragt deg en satirisk harselering med offentlige kontorers dårlige kundebehandling. Dette er ikke et ønske om privatisering, men snarere et ønske om et bedre offentlig tilbud. Takk, og kom snart tilbake.